Det blir desverre vanskeligere og vanskeligere å få blogget, så derfor blir det mer "samleblogging" nå fra meg. Grunnen til dette er at det er så veldig dårlig nett-tilgang, ofte er vi ikke på nett, og som oftest om vi er på nett, så tar det f.eks. en halv time å få lastet opp et bilde eller et program. Og så mye tid har jeg som oftest ikke... Ille nok å ha jobben med skipets egen blogg, for det tar gjerne 4 -5 timer hver kveld/ morgen å få bloggen klar når alt går så sakte.
Men bortsett fra denne klagingen, så har jeg ingen grunn til å surmule. Siden sist har jeg hatt mange fine opplevelser både i Spania og i Portugal.
Vi var kun ett sted i Spania, i Galicia, i A Coruna. Det er en havneby 63 km fra pilegrimsbyen Santiago de Compostela. Som " gammel" pilegrim var det stas å være i Galicia igjen. De siste dagene har jeg jobbet mye med å ta med grupper på byrundturer pr buss, og det gjorde jeg også i A Coruna. Det er jo en litt spesiell måte å bli kjent med et sted på, ikke akkurat slike turer jeg ville ha meldt meg på selv. Men når jeg først er med, så får jeg en flott mulighet til å lære om lokal historie - vel og merke om den lokale guiden vår er flink. Og det er desverre så ymse... både med engelskkunnskapene og med evnen til å formidle. I A Coruna hadde vi en strålende guide. Jeg har nå en stående invitasjon til å gå pilegrimsruta fra A Coruna og til Santiago sammen med henne om jeg kommer tilbake en gang. Det merker jeg at jeg har veldig lyst til å gjøre... Her sitter vi ( dvs en gjeng med passasjerer og jeg) og koser oss med tapas foran rådhuset i A Coruna. Plassen er oppkalt etter den lokale heltinnen Maria Pita. Hun samlet alle kvinnene i byen og mobiliserte til kamp da engelskmennene med Sir Francis Drake i spissen kom og ville ta byen, noe som resulterte i at engelskmennene gav opp. Grepa dame!
Etter A Coruna seilte vi videre mot Portugal. Først la vi til kai utenfor Oporto, der portvinene kommer fra. Der var jeg uheldig å hadde en mareritt-aktig tur med en lokal guide som var umulig å høre hva sa, og alle passasjerene kom og klaget til meg. Ikke så mye å gjøre underveis, men det resulterte jo i at det var nesten umulig å holde gruppa sammen, - og plutselig var det en amerikansk dame som som fortvilet fortalte meg at vi hadde "mistet" mannen hennes. Det er en rimelig kinkig situasjon, i og med at hovedjobben min på sånne utflukter er å telle passasjerer og sørge for at ingen blir borte. Heldigvis løste det seg, iallefall for meg, for han ble funnet igjen. Dialogen mellom ham og kona da hun endelig fant ham, skal jeg derimot ikke gjengi her, - hun var rimelig irritert, for å si det mildt. Heldigvis steg stemningen mange hakk blant passasjerene siste del av turen, for da besøkte vi et av de store portvinsfirmaene - med inkludert vinsmaking. Plutselig var det ikke så farlig mer at ikke guiden fungerte - alle skålte og var enige om at det hadde vært en fin tur..( jeg har en kontrakt som forbyr meg å drikke, så jeg måtte nøye meg med lukta, sukk).
Så stod Lisboa for tur. Etter erfaringene fra dagen før, fryktet jeg det verste, for dette var en mye større by, og alle advarte meg mot at det kom til å bli fryktelig mange mennesker i byen denne søndagen. De hadde rett. Det var køer og menneskemasser over alt. Men nå hadde jeg forberedt meg: Jeg hadde tatt mitt røde skjerf på hodet og mine røde sko på beina. I bussen gjorde jeg et stort nummer av spesielt skoene, noe som viste seg svært virksomt. Hele den 5 timers-lange turen rundt i Lisboa var passasjerene svært opptatt av skoene mine, - og ingen slapp dem av syne. Gruppa var en fryd å ha med rundt, og det var også den portugisiske guiden. Høydepunktet for meg på denne turen var Fado-restauranten, der vi fikk en flott Fado-konsert. Jeg kan ikke mye om denne sangstilen, men jeg kan vurdere om folk er proffe eller ikke når de opptrer. Dette holdt i massevis. En stor opplevelse.
I dag er jeg i Portimao på Algarve-kysten. Vi har hatt mellom 25 - 30 grader i hele dag, og en strålende dag her ved kysten. Jeg har vært heldig og hatt fridag i dag, så jeg har svømt i Atlanteren to ganger og virkelig kost meg på den fantastiske stranda her.
Nå seiler vi videre mot Afrika, dvs Casablanca. I kveld skal Myles, pianisten her, og jeg øve inn den kjente sangen fra filmen som alle forbinder med Casablanca - for å kunne synge den for passasjerene når vi er der i morgen. "A kiss is just a kiss.."...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar